Hopp til hovedinnhold

Trend 2: Legger teknologiutvikling press på tjenesten?

Teknologi og innovasjon åpner for nye behandlinger, diagnoser, tidligere oppdagelse av sykdom og enklere kontakt med helsevesenet. Men kan digitalisering også legge mer press på tjenesten, og hvordan kan vi eventuelt forhindre det?

Støttet av alt fra gründere til teknologigiganter involverer innbyggerne seg stadig mer i egen helse. Det blir mer og bedre sensorer, tilgjengelig informasjon, kunstig intelligens, persontilpasset medisin og flere internasjonale digitale helsetjenester.

På den ene siden kan teknologiutvikling og økt innsikt i egen helse bidra til at innbyggerne selv iverksetter tiltak på et tidlig stadium og unngår at sykdom utvikler seg. «Medaljens bakside» er risikoen for selv- og overdiagnostisering, og derigjennom økt forbruk av helsetjenester og flere pasienter i et allerede presset offentlig helsevesen. Ulik grad av helsekompetanse og digitalkompetanse i befolkningen er og en viktig problemstilling gitt målet om å sikre gode, likeverdige helsetjenester.

En annen utfordring er at vi ikke vet nok om ressursbruk og nytte fra digitalisering. Her trenger vi mer forskning, måling og kunnskap.

Det innebærer:

  • Effekt- og gevinstmål bak digitaliseringsinitiativer og god oppfølging av disse må etableres.
  • Digitalisering må komme til nytte for prioriterte pasientgrupper.
  • Viktig å følge med på innovasjon og teknologi slik at beslutningstagere er forberedt på hva som kan komme til å skje.

Vi må snakke om:

  • Hvordan kan vi bruke teknologi og digitalisering på en måte som ikke gir unødvendig belastning på helsetjenesten?
  • Hvordan sikre at vi lager digitale helsetjenester som er personellbesparende?
  • Hvordan forholder vi oss til teknologidrevet etterspørsel etter helsetjenester? Eksempelvis fra innbyggere som finner uregelmessigheter i egne helsemålinger
  • Hvordan kan vi forhindre at teknologi og digitalisering bidrar til økte forskjeller mellom ulike grupper i befolkningen?

Videre lesing:

Neste trend:

Trend 3: Fortsatt utfordringer i overgangene →